Gammel overtro; Sjøormen

Allerede fra eldgamle tider fortelles det om sjøorm i Mjøsa. Også i nyere tid har sjøormen vist seg i Vardal, hvor flere har sett den på forskjellige steder. En gang ble den sett på Ursjø nedenfor Bråstad rett sør for Stokke Nedre av noen slåttefolk som drev og høstet der. Ormen kom svømmende inn mot land så kvite skumskavler stod rundt den og bølgene gikk langt opp på land. Den var grovere og lengre enn noen tømmerstokk og slo store bukter på kroppen, og hadde øyer som lyste som gloende varme. Slåttefolkene som var fra Bråstad, ble så skremt at de sprang hjem så fort de kunne. Morgenen etter så de spor etter ormen. Den hadde dradd seg opp på land og var gått over en grasvoll som var dogget. Sporet var synlig, men ormen så de ikke mer til.

Også i Stokkeroa hadde de sett sjøormen flere ganger. En gang hadde de sett en som var så ustyggelig lang, og nedover halsen hadde den en man som flakset for vinden når den svømte.

Sjøormen varslet krig, farsott, nødsår eller annen ulykke.

Gammel overtro; Gjetergutten på Stokke

Kristian Stokke var gjetergutt hjemme i oppveksten. En kveld kom buskapen hjem alene uten gjetergutten. Folk måtte av sted og lete etter gutten og de fant ham oppe i rekslegutua. Der lå han sammenkrøpet og sanseløs med blodskum ut av munnen. De måtte bære ham hjem og få ham til sengs. Da han kom til seg selv igjen, fortalte han at to fremmede kvinnfolk hadde holdt ham mellom seg. De ville tvinge ham til å drikke av en flaske som det luktet så sterkt av. Han strittet imot med alle sine krefter, men til slutt hadde han fått et slag i hodet. Han mistet da bevisstheten og ble liggende. Hva som hente etter det visste han ikke. Gutten lå syk i flere uker, var forvirret og pratet tull. Han var helt i fra seg. Til sist ble en mann fra Dommen hentet til å skyte over gutten, og tredje torsdagskvelden satt kula i veggen. Gutten ble bra igjen, men i stedet gikk det vonde over på mannen som skjøt. Dette viste seg da konen hans året efter fikk et barn som var bytting. Straks det ble født, fôr barnet ut av sengen og bortover gulvet og ville ut , men de tok det igjen ved døren. Barnet som var en gutt, levde til han var voksen. Ingen hadde sett et så stygt et ansikt, og tennene stod frem som på en hest. Han var så lite for seg, at han var rent hjelpeløs i alle ting. Det var en stor befrielse da han endelig døde.

Svartedauen

Sitat fra Vardal bygdebok Bind 4 s. 51 (Publisert 1933):

“Vardal ser ut til å ha sluppet forholdsvis lett fra Svartedauen. I 1360-1370 var det nevnt 10 gårder fordelt over hele bygden; Hug, Alm Thorstad, Hørstad og Grytte i hovedsognet og Stokke, Bråstad, Torke, Sogstad og Ås i annekset. Disse gårdene nevnes i forbindelse med en hel rekke personer angående jordkjøp osv., så det ser ut som folk handlet og vandlet som vanlig. At flere gårder i Vardal også ble liggende øde, enten fordi folk døde bort, eller fordi der ble for få folk til å drive de gamle gårdene, er sikkert.

De første 200 år etter Svartedauen må ha vært en død og stille tid i bygden, som det var ellers i landet. Det var forfall og tilbakegang på mange områder, ikke minst for jordbruket. Jordbruket gikk utvilsomt tilbake både i omfang og intensitet og ble stående på samme lave standpunkt i et par hundre år. Jorden blev ikke holdt i så god hevd som før, og bygget og rugen fortrengtes i stor utstrekning av havre og blandkorn. Geistligheten og riksrådet søkte på flere måter å råde bot på jordbrukets forfall.

Etter 1600 blev det liv og rørelse igjen. En rydningsperiode som er uten sidestykke, tok sin begynnelse. I Vardal blev en hel rekke av bygdens gårder ryddet i denne tiden.”

Sæterbruk: Stokksætre – Gammelvangen fra ca 1666

Denne sætra er gammel, og vi har opplysninger om den fra ca 1666.

I 1708 var det en grensetvist mellom Lønnum i Snertingdal og en del vardøler. På bakgrunn av denne grensetvisten er det registrert uttalelser fra folk som hadde tjenestegjort på sætra.

Et vitne, Ingebor Torgersdatter, sa hun hadde tjent hos Einar Stokke fra 1671 til -85. I åtte av disse årene gjette hun dyra fra Stokksætra utenfor Stokkelva og i den omtvistede mark. Kari Olsdatter (f. ca. 1668) sa hun hadde gjett her til 1684, mens Kari Jensdatter (f. ca 1671) sa hun hadde ligget her til 1688.

Det var en ny grensetvist her i 1722, og da møtte Even Våstad (f. 1660) og fortalte at han hadde gjett fra Stokksætra. Likeens sa Kari Ødegården at hun hadde tjent hos gamle Peder Stokke fra 1679 til -82, og lå da på Stokksætra om sommeren. Kjersti Bakåsen (f. 1676) gjette for Stokke her fra 1695 til 1706. Mens Jacob Lierstuen (f. 1664) var med og hogg tømmer til låven i Onsrud, på nordsiden av Stokksætra i 1692. På denne tiden saken pågikk, nærmere bestemt i 1723, nevnes det for Nedre Stokke bare fehavn i hjemrasten i matrikkelen, noe som altså ikke stemmer helt med virkeligheten. Garden hadde da 1 hest, 1 hest på deling med annen gard, 9 fe, 10 sauer og 6 geiter.

Det var igjen en grensetvist i området i 1746, og et av vitnene denne gangen var også Even Våstad, som da sies å være 90 år gammel. (Stemmer ikke helt med alderen i 1722 som vi ser). Og nå fortalte han at han hadde gjett for Nedre Stokke fra ca 1666 og utover. Videre fortalte han at Stokke oppsitter opprinnelig hadde spurt fogden om lov til å anlegge sæter i allmenningen, «hvor den nå står» sies det. Dermed vet vi at Nedre Stokke anla sæter på første halvdel av 1600-tallet. Om Øvre Stokke også hadde sæter her har vi ingen opplysninger, men det må de ha hatt, like gjerne som Bråten som også opprinnelig var en del av Stokke. Dessuten er Gammelvangen skilt ut fra Øvre Stokke. Da Hagestuen (senere Indal gård) ble skilt ut fra Stokke i 1800, sies det at Hagestuen skulle få bruke en tredjedel av Gammelvangen, samt få ha de dyrene plassen fødde i Stokkes sætermark.

Hagastuggusætra er imidlertid nevnt som egen sæter ifølge et gammelt kart. I 1809 var sætra eid av både Stokke og Bråten. For dette året ble Gammelvangen sæterslått solgt fra disse til Landhandler Wiberg. Gammelvangen ble brukt som sæterslått etter dette, men omkring 1830 ble det bygd hus her. Dette står den dag i dag og er restaurert. Sæterslåtten ble skyldsatt og solgt i 1833 og opphørte dermed som sæterbruk.

Når det kalles Gammelvangen sæterslått i 1809, betyr jo nettopp det at dette hadde vært sæterslått til de nevnte gardene i lang tid alt da. Dette viser også utskiftingskart fra 1785, for Gammelvangen som på dette kartet ble kalt Stokksætra, ligger i den delen av allmenningen som da ble tildelt Skårstad. Navnet Gammmelvangen oppsto den gang Stokke-gårdene bygde nye sætrer i sin egne tildelte teiger noe som må ha skjedd etter 1785. Fra Gammelvangen kommer slektsnavnet Vange og Wangen som mange bruker i dag.

Stokksætra – Nedre Stokke fra ca 1785

Denne sætra anla Nedre Stokke etter 1785. Det vet vi fordi da hadde garden sæter som lå midt i den delen som Skårstad ble tildelt i allmenningen ifølge utskiftingskartet s. 260. I 1865 sies det at Nedre Stokke hadde 51 mål sæterslått, mens året etter ble det oppgitt 59 mål. Stor har den i alle fall vært, og den er enda synlig selv om det vokser skog her. Mange rydningsrøyser ligger spredt nedover og nordover fra størhuset. En del av denne vollen må ha blitt tilplantet like etter 1900, for det ble hogd tømmer her på slutten av 1980-tallet. Mens resten ble plantet til omkring 1950. Selve sæterdrifta kan ha blitt nedlagt omkring 1939, for på denne tiden ble det ryddet nytt beite vel en kilometer vest for garden, som dessuten fikk nytt fjøs på den tiden. Melvin Strandbakke sier han husker at det ble sætret her da han var omkring 13 år gammel, og det må da ha vært i ca 1933. Olga Engen (f. 1896) var budeie her en tid, og hun var også den siste.

Det gamle størhuset står enda, men er i dårlig forfatning da de nederste laftene har sunket ned i bakken. Laftehodene er av typen «åttekantlaft», noe som kan bety at det ble satt opp på midten av 1800-tallet, eller enda tidligere. Etter at sæterdrifta opphørte ble huset brukt av tømmerhoggere, mens hestene brukte den ene halvparten. Sau har i de siste årene brukt den østre halvdelen som «krypinn».

Eierne vurderer nå om setra skal tas ned og restaureres i 2023. Mye historie er knyttet til dette huset, og det er trist om det bare blir jevnet med jorden.

April 1940: Tyskerne kom til gården

Kilde: Helge Brynhi’s intervju 06. februar 2000 med Martha Stensrud 96 år, budeie fra 1939.

På Stokke Nedre fikk de tidlig merke konsekvensene av andre verdenskrig og den tyske invasjonen av Norge. I april 1940 kom det tyske soldater på besøk. De var først innom og fikk melk og egg, men Hans Forseth torde ikke å slippe dem inn i huset.

Det viste seg at tyskerne hadde planlagt å slå seg til på gården. Først kom det noen befal og lurte på om det bodde barn der. Deretter kom de og tok over hele garden.

Fru Forseth rømte sammen med tjenestejenta, Bergljot Stenset, hjem til Bergljot i Snertingdalen. Andre rømte til Stokkesetra, men Hans Forseth ville være igjen på garden. Budeia husker hvordan Hans sto med hendene i lommen nede på gardstunet da fruen spurte hva han skulle gjøre. Han svarte:

«Jeg blir igjen alene. Jeg tar med klærne mine og legger meg i revmatkjøkkenet».

(På denne tida var det en stor revgard på Haugen i grustaket).

Så ille ble det heldigvis ikke. Tyskerne jagde Hans inn på jenterommet og tok over de øvrige rommene selv.

Tyskerne ble der bare et par døgn, men rakk å gjøre mye ugagn på den vesle tiden. De rotet og griset til voldsomt, og det så fælt ut etter dem. Det var slengt ertesuppe og mat rundt omkring, til og med oppe i epletrærne.

Okkupasjonsmakten la i utgangspunktet beslag på, og konfiskerte matvareproduksjonen på mange norske gårder. Martha Stensrud kunne fortelle at det under krigen ble slaktet ulovlig på Stokke Nedre uten at tyskerne fikk informasjon om det. Dette var en form for nødhjelp, fortalte Martha. Det ble delt ut mat til folka som arbeidet på garden.

Martha Stensrud og mannen Adolf med familien bodde i 1. etasje i Drengestua. Martha og Sigurd Mehli som stelte reven, bodde i 2. etasje. Håkon Stokke var agronom på garden og han bodde også i 2. etasje. I tillegg til disse bodde det 3 tjenestegutter i 3. etasje i samme bygning.

Det sier seg selv at det var mye uro utover natta, Martha beskrev hvordan dette kunne være vanskelig for sveiserfolka som skulle opp igjen ved 4-5-tida om morgenen. Stensrud sluttet som sveiserfolk i 1951 da garden ble forpaktet bort. Hans Forseth var da «en eldre og slitt herremann».